2025 DAWN, IT ELUCIDATES

Dawn markerer tiden før soloppgang, der former gradvis trer frem – en parallell til hvordan minner kan være diffuse, men kan tre frem gjennom bearbeidelse og avstand. Utstillingen; Dawn, It Elucidates, viser til at “noe” er klarere, dette “noe” behøver ikke være positivt. Utstillingen, bygger videre fra mitt prosjekt, From Dust to Dawn,  i Kunstnerforbundet, Overlyssalen februar 2025.

Veggarbeidene i From Dust to Dawn er monumentale og tettpakkede, med en kropp­slig tyngde. Instal­lasjoner bestående av tegninger, håndsøm, tekstiler og objekter, som utforsker minner, tid og kroppslig erfaring. Prosjektene bæres av gamle tekstiler knyttet til person­lige og ensomme rom – dynetrekk, putevar, hånd­klær og personlige klær preget av spor som støv, hver­dagslige flekker og slitasje. Tekstilene gir med det en atmo­sfære av noe privat og tildekket. Arbeidene, prøver å fortelle en historie om og av lagrede erfaringer, under­liggende minner og et ubehag som igjen og igjen viskes ut av tiden gjennom tildekking av tekstile materialer eller gjennom tegnede skrave­ringer. Minner for­størres, både påtrengende og skjult, beskyt­tet av materialene. Noen spor lar seg dekke over, mens andre trenger seg frem – fragmenter av noe som bare kroppen husker.

På avstand fremstår arbeidene uklare, slik hendelser kan blekne i minnet, men på nært hold trer bearbeidelsen tydelig frem. Prosessen inne­bærer påføring og utvisking: På en bakgrunn av bomulls­lerret brukes flytende tusj som lagvis danner maleriske avleiringer, og deretter skraverer hun med kull og pastell. Lag på lag med ulike tekstilflak og skjør tegning skaper kontraster og antyder skjulte sjikt. Gjennom en tid­krevende arbeids­prosess tettes flatene etter hvert igjen og korri­geringer blir umulige. Her møter jeg min egen begrensning.

I tillegg til vegg­arbeidene, vokser skulp­turelle objekter, tett­pakkede objekter ut av verkene, ut på gulvet, som et stengsel eller som rester av noe gjenglemt. Alt av gjen­bruks­tekstiler. De samme lagene oppstår i de tett sydde objektene, ingenting skal sive ut, innkapslede minner, hendelser og skygger. Traumer, undertrykkelse, avmakt og skam kapsles inn som klumper i kroppen og gjemmes bort.

Arbeidene reflekterer tid, tiden i minnet, årene som har gått, slitasje, lukt og taktilitet.

Tekstilene knytter fortid og nåtid sammen, og arbeidene åpner for refleksjon rundt på­kjen­ning­ene etter krig, flukt og kata­strofer. Minnene om slike trauma­tiske hendelser lever videre i gene­ra­sjoner, og kunst­verkene utforsker hvor­dan de former både enkelt­mennesker og samfunn. Det vi ikke kan viske ut, må vi lære å leve med. Sam­tidig rommer det sakte, tålmodige arbeidet en lengsel – en søken etter håp og nye veier videre.